carolineline

Da var det endelig på trykk. DetNye har gitt meg 5 hele sider med bilde og tekst i denne månedens utgave. Det var med blandde følelser jeg kjøpte bladet forrige mandag. Jeg visste hva historien gikk ut på, men var usikker på hvordan den ville bli mottatt blant kjentfolk. Bildene var jeg også utrolig nervøse for å se. Jeg var kjempeskuffa over bildene, men som jeg har skjønt, så er man nok mer kritisk selv, enn noen andre vil være. Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger fra kjente og ukjente. Flere har søkt meg opp via facebook og lagt igjen meldinger som tyder på at jeg ikke er alene om å slite med denne typen problemer. Jeg snakker om overvekt, og om hvordan den ofte er et resultat av helt andre problemer enn bare latskap. Det ligger ofte noe mer bak. I mitt tilfelle var det snakk om en periode på 5 år hvor jeg daglig ble tråkka og spytta på av en soms to meg nær, en som skulle være en omsogrsperson for meg. Mye har skjedd de siste ti åree og jeg veldger å se det som en prossess Det ahr vært tøft på mange måter, men jeg tenker at dette er veien som fører meg dit jeg skal være.

Les reporatsjen "Ruset på mat" i denne månedens utgave av DetNye. Du vil kanskje få en liten aha-opplevelse!

Holmenkollstafetten 2009 ble min jomfrutur på Bislett! Uhøytidelig moro er det jo, men jammen merker man konkurranseinstinktene slå inn for fullt når man endelig får stafettpinnen i hånden. Jeg løp for Herbalife, som også er hovedpsonsor for hele løpet. Jeg løp mer faren min, og løp siste etappe for mitt lag, som betyr at jeg hadde den tvilsomme æren av å avslutte løpet på vegne av mitt lag på tartandekket inne på Bislett stadion. Jeg tok meg så kraftig ut at jeg fikk melkesyre i ARMENE  daje gløp min etappe (600 mter er ikke så langt, men prøv å spurte, du!!). Jeg hosta og harka og hørtes ut som en 90-åring med kols hele resten av dagen. Ingen kunne si at ejg ikke ga alt iallefall!!!

 Vi som løp for Herbalife fikk alle utdelt grønne tskjorter og så riktig smashing ut. 15000 var påmeldt i år, og jeg må si at det var veldig inspirerende og oppløftende å se at så mange hadde stilt opp. Det er jo et sporty initiativ, og det føles godt etterpå. Jeg og pappa lovet hverandre neste dag, at vi skulle stille opp på Oslo Maraton i september. Det blir nok hverken hel eller halvmaraton på noen av oss, men 10 kilometeren skal nok være overkommelig. Begge kan løpe 10 uten store problemer, så da gjelder det å sette seg mål om å gjøre det på kortest mulig tid.  
Uansett, så kommer jeg iallefall til ås tille på Holmenkollstafetten neste år også, om det så er i Herbalifeklær eller kanindrakt..


Meg, pappa og Frank

Jeg tror ikke dette har gått opp for meg enda. Det omtales som en milepæl, men jeg føler det ikke sånn. Kanskje den følelsen ikke kommer før det er for sent, og sjansen til å gjøre noe spesielt ut av denne dagen er borte. Vel, i dag ER min siste dag sm tenåring. I morgen er jeg voksen på ordentlig. Juridisk sett iallefall. I hodet blir jeg vel aldri voksen, og det har jeg vel ikke lyst til heller. Mange streber sånn etter å bli "voksne". Jeg vet ikke engang hva det betyr. Er det å ha barn? God økonomi? Være trygg på seg selv? Jeg vet ikke. Men jeg tror at man ikke blir voksen før man kan inrømme at man aldri blir voksen. Forstå det den som kan.

20 år. Det er lenge det. Jeg har aldri levd så lenge før! Men alder er vel relativt. Jeg synes jeg begynner å bli gammel. Men moren min på 43 vil vel ikke se det på samme måten. Men man merker at man har blitt litt eldre, når man er gammel nok til å si ting som "åå, jeg savner musikken fra 90-tallet", "for 15 år siden var jeg på kypros", da jeg var 15 hoppa jeg i fallskjerm i Australia". Det virker liksom så fjernt alt sammen. Jeg blir nesten litt skjelven når jeg tenker sånn. For jeg kan tenke bakover og se at 20 år.. Det er faktisk ikke så mye. Det har gått så fort. Og at blir jeg redd for at resten av llivet skal gå like fort. Antagelivis vil det gå enda fortere, og det skremmer meg. Jeg blir stressa og tenker at jeg snart skal dø. Men i såfall er jeg heldig. Hivs jeg får dø av alderdom altså. For alt jeg vet er det jo ikke sikkert at jeg opplever å bli 20 engang. Hvem vet hva som skjer. Heldigvis er det ingen som vet. Og hvis noen hadde visst det: hadde vi da levd livene våre annerledes? Hva hadde vi gjort annerledes?
   


                                                                                             

Merker at jeg blir litt sentimental. Men jeg får vel heller nyte det jeg har mens jeg har det. Og det er mye. Jeg har aldri hatt det så trygt noengang. Jeg har fått tilbake gnisten, lysten og smilet! Jeg har verdens beste venner og trives egentlig bare med alt om dagen. De siste 5 årene av livet mitt vil jeg egentlig bare glemme, late som om de aldri har skjedd. Men samtidig har det jo vært med på å forme meg som person. De sier at alt som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Og 5 år med seigpining har definitivt gjort meg sterkere enn jeg noengang trodde jeg skulle bli.

Så hvem vil jeg være som 20 åring? Jeg vet ikke. Jeg har akkurat kommet igang med prosessen rundt å definere meg selv. Slikt tar lang tid, kanskje hele livet. Men jeg er sikrere på meg selv nå enn før. Mye sikrere. Og det føles godt.

Dagen i morgenskal feires i liten skala. Da jeg fyllte 7 år feiret jeg i slalåmbakken på Stavsjø. Og den drar jeg i reprise nå. Fredag kveld reiser jeg og noen utvalgte bort i bakken, tenner bål, kjører akebrett og drikker oss sjarmerende fulle..
Er det noen som føler de fortjener en invitasjon, si nå for all del bare ifra!
Til neste gang: Gratulerer med dagen, Caroline:)                                              

Dette er den første posten på min nye blogg ;)